Brev fra tidligere bruker – «En solskinnshistorie»

"Vil fortelle litt om hva som har hjulpet meg til å få det bra, og bli fri fra plager etter opplevd overgrep som tenåring.

Kort fortalt ble jeg utsatt for overgrep av en slektning.

Det har vært mange år med skyld og skam, sinne, tanker om at jeg har ødelagt familiebånd, skuffelse over at familiemedlemmer ikke har støttet og forstått nok, vansker med seksualitet når den tid kom, og synes synd på meg selv.

 

Min første psykolog var veldig forsiktig.

Det var ingen plan eller mål, ingen verktøy eller metoder.

Ingen faste dager og tidspunkt for behandling.

Det kunne variere fra 2-4 uker mellom timene.

Samtalene gikk på enkle hverdagsproblemer og hun ble en person jeg kunne sutre og klage til om smått og stort.

Dette hjalp ikke på et langsiktig plan.

 

Det som fungerte for meg var at jeg fikk ny psykolog.

Hun var målrettet, streng, syntes ikke synd på meg, lite rom for smalltalk, kontant og ærlig og hadde en plan for behandlingen. Faste avtaler på faste dager og samme tidspunkt hver gang.

Forutsigbart og trygt.

 

Vi jobbet med kognitiv terapi og EMDR.

Jeg likte henne ikke i starten, da hun virket uempatisk og hard.

Men etterhvert kjente jeg at jeg jobbet effektivt i timene, og ikke snakket meg bort i hverdagsproblemer jeg kunne snakke med hvem som helst om.

 

Med en god psykolog som nesten ble irritert når jeg snakket om skyld for både det ene og det andre og skam, skjønte jeg at jeg har hatt helt feil tanker om dette.

At psykologen stilte meg til veggs og ble irritert på hvordan i allverden dette kunne være min feil?! Det hjalp enormt.

 

Etterhvert kom det tanker som; skam? Skyld? Nei, det er ikke jeg som skal skamme meg. jeg kan heller ikke ta på meg skyld for en gjerning han valgte å gjøre mot meg.

Jeg hadde min fulle rett til å stå opp for meg selv og varsle. Det skulle bare mangle! At familiebåndene ble preget, det er hans ansvar. At hans familie har vært rar mot meg handler om deres skam og usikkerhet- det er ikke mitt ansvar.

 

Min familie har støttet meg i alt, men de har ikke taklet denne situasjonen så godt.

Det handler om mangel på kunnskap, uvitenhet og sin egen sorg over dette, noe som heller ikke er mitt ansvar.

Jeg har skjøvet mye ansvar bort fra meg selv.

Jeg har også snakket med overgriperen og fortalt han konsekvensene av det han gjorde. At han har tatt på seg ansvaret for dette, bedt om unnskyldning, som selvfølgelig hjelper.

(Samtidig skal man ikke trenge det for å klare gå videre)

 

På et tidspunkt forsto jeg at jeg har bært på et enormt ansvar som ikke var mitt.

Jeg ville bruke tiden min på nåtiden og framtiden.

 

Etter endt behandling for 3-4 år siden har jeg ikke sett meg tilbake.

Har ikke hatt noen plager, ubehagelige tanker, eller kjent på bitterhet.

Jeg føler meg fri ❤️

For meg er dette et lukket kapittel.

Jeg kan tenke på det uten at jeg føler noen form for ubehag.

Dette er så gjennom arbeidet at det ikke er mer å jobbe med.

 

Vi er alle ulike, og reagerer ulikt og har med oss en ulik sårbarhet.

Forskning viser at overgrep fra omsorgspersoner gir sterkere traumer, og mange har andre ting i bagasjen i tillegg.

Min oppskrift har funket for meg, og trenger ikke funke for andre.

Noen trenger kanskje en helt annen tilnærming for å leges.

 

Deler min historie med dere for å gi andre brukere håp ❤️ Det går an å få det bra igjen, helt bra igjen."